Vindkraft og subsidier

Ett av de viktigste framsteg i økonomisk tenkning som kan forklare den velstanden vi har i dag, er erkjennelsen av at bedriftsøkonomisk lønnsomhet – uten subsidiering – gir best utnyttelse av samfunnets ressurser. Det ble det tverrpolitisk enighet om sent på 1970-tallet da omfattende subsidiering hadde skadet velstandsutviklingen i Norge.

Hva må inngå i regnestykket?
Øyvind Isachsen (adm. dir. i NORWEA), gjør i sitt svar til Seniortanken i Aftenbladet 13. april, et stort nummer av at norsk vindkraft bygges ut for mindre enn 30 øre per kWh. Dette kan nok stemme, sånn omtrent, for selve utbyggingen. Men Isachsen tar ikke med i sitt regnestykke at norsk vindkraft er 100 % avhengig av norsk vannkraft, som gratis bidrar både med utjevningskapasitet og ikke minst såkalt reaktiv kapasitet, som gjør det mulig å mate vindkraft inn på strømnettet.
Isachsen tar heller ikke med kostnadene knyttet til nye kraftlinjer som må bygges for å knytte vindkraften til hovednettet.
Eksempel: Utbyggingen av vindparken på Fosen krever, ifølge Statnett, linjeutbygging kalkulert til 6 milliarder kroner. Spørsmål som kan stilles, er om denne nettutbyggingen blir plusset på nettleien til husholdningene, eller betales av vindparken?
Isachsen gjør videre et stort nummer av at elsertifikatene (som gir inntekt til vindkraftselskapene), kutter strømregningen til norske husholdninger. Denne påstanden er det et visst hold i fordi overskuddet av kWh øker, og derfor går prisen ned. Motposten er at kraftselskapene får reduserte inntekter.

Ulik virkelighetsoppfatning
At ulike grupperinger kan oppfatte virkeligheten ulikt, er ikke uvanlig. Det kan skyldes:
Ulik økonomisk eller ideologisk interesser knyttet til en sak
Andre grunner for å komme fram til ulikt resultat
Vindkraftbransjen mottar offentlige subsidier som kan skape store bedriftsøkonomiske gevinster. Når særinteresser slik kan oppnå fortjeneste uten tilsvarende påviselig samfunnsnytte, kan det forståelig nok oppstå uenighet med instanser som observerer dette fra sidelinjen. Slik uenighet kan lett oppstå om en subsidiering kan begrunnes med målet om mindre forurensende energiproduksjon. Dersom mindre forurensende energiproduksjon skal støttes, må en også være villig til å være kritisk mot tilsynelatende og ikke reelle løsninger.
Det særegne med vindmøller er at de kun produserer strøm når det blåser og må ha hjelp fra vannkraften for å kunne levere salgbar strøm. Når produsenter av vindkraft forteller om hvor mange husstander som kan få strøm av produksjonen deres, er det ikke tatt hensyn til behovet for stabil levering. Da er informasjonen fra vindkraftbransjen villedende.

Samfunnsskadelig subsidiering
Subsidieordningen gjør det interessant for selskap med profittinteresser å bygge vindmøller. Subsidieordningen er kostbar, og ordningen skaper en feilaktig forestilling om løsning av et forurensingsproblem. Slik sett kan dette betegnes som en samfunnsskadelig subsidiering.
NORWEA hevder at vindkraft kan bygges ut for mindre enn 30 øre pr kWh uten at det er klargjort hva som ligger i dette. NORWEA har en utfordring med å presentere pålitelige tall på øvrige elementer som inngår i totalbildet av kostnader på vindkraftutbygging i Norge: Veier og byggetekniske anlegg, verdien av utjevningskapasitet, verdien av å kunne mate vindkraft inn på strømnettet, nødvendig linjeutbygging og øvrige nettinvesteringer, drift- og vedlikeholdskostnader, avsetninger til fjerning av vindmøller samt for å føre naturinngrep tilbake til det opprinnelige. Først da kan en få en politisk realitetsdiskusjon om subsidiering av vindkraft i Norge og om det er verdt prisen.