Perspektivmeldingen

Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad den 12.desember 2024

Ulikt andre regjerings-dokument tar «Perspektivmeldingen» for seg de lange linjer. Den kommer vanligvis hvert fjerde år. Altså hver valg-periode. Følgelig blir det lagt til rette for at partiene kan skjele til dette helhetlige dokument når de utformer sine valgprogrammer. 

Enkelte vil kanskje hevde at dette er innblanding i partienes oppgaver. Prinsipielt er det det samme som skjer når partienes stortingsgrupper hvert år behandler statsbudsjettet. Da har Nasjonalbudsjettet tilsvarende funksjon. Perspektivmeldingen   gjør det mulig å vurdere realismen i de ulike valgprogrammer. 

Den tiltakende fragmentering i norsk politikk aktualiserer slike funksjoner.  Det kan være et bidrag til å motvirke populisme. Timingen er god. Stortingspartiene har sine landsmøter før de nye programmene vedtas. Dermed må partiene vise kortene før valget. Resultatet inngår som en del av «kontrakten» med velgerne, i motsetning til den avtale som blir etablert mellom de partiene som danner regjering etter valget. Hurdalsavtalen er et slikt dokument. Men den ble inngått etter valget og er å betrakte som en avtale mellom de som danner regjering.

Første program i Norge – av denne karakter – dekker perioden 1949-52. Da under navnet «Langtidsprogrammet.» Seinere år er det avløst av et noe slankere dokument, det vi i dag kjenner som «Perspektivmeldingen».

Mangel på kvalifisert arbeidskraft blir i økende grad en begrensingsfaktor i årene som kommer. Vi blir flere eldre og færre yrkesaktive. I noen grad kan mennesker erstattes med maskiner. Men det blir stadig mer utfordrende. Det er avanserte service- tjenester som i økende grad etterspørres. Her blir det vanskeligere å erstatte mennesker med maskiner. 

Vi er ikke alene om denne utfordring. Nesten alle industrialiserte land er i en slik situasjon. Derfor er det lite realistisk å basere seg på import av arbeidskraft.

På denne bakgrunn er det også bekymringsfullt at det fødes færre barn enn før. Hvordan vi skal få fødselsraten opp igjen blir en utfordring. Meldingen gir ikke noe troverdig svar på det. Det skisseres som et mål.

Et tiltak er at vi må står lengere i arbeid. Vi blir stadig friskere og lever lengre. Dessuten er det alt for mange som står utenfor arbeidslivet. Gjennom forskjellige tiltak er det mulig å øke yrkesdeltakingen betydelig.

Kompetansekravet vil øke. Fortsatt satsing på utdanning vil være en helt nødvendig del av strategien. Dette vil gjelde både kapasitet og kvalitet.  Det er også en forutsetning for å kunne nyttiggjøre oss ulike former for kunstig intelligens.

På toppen av det hele må det være et mål å øke produktiviteten generelt. Ikke minst i offentlig sektor. Eksempelvis skrikes det etter reformer i forvaltningen. Her har vi mye å hente. Ikke minst ved å lære av våre naboland.

Det er fortsatt mye som mangler før vi har en optimal kommunestruktur. Nesten halvparten av våre 357 kommuner har under 5.000 innbyggere. Det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig i en tid hvor tilgang på kvalifisert arbeidskraft blir en økende utfordring. Økonomisk er heller ikke dette optimalt.

Gjennom de siste 50 år har vi hatt en sterkt voksende yrkesbefolkning. Samtidig har oljenæringen gitt oss større handlingsrom. Perspektivmeldingen gir et bilde av framtida uten slike nye ressurser. Det stiller nye krav til oss, både nasjonalt og lokalt.

Skal vi bevare et godt samfunn, krever det at vi i tide forstår de utfordringer som vil møte oss. 

Kanskje er det på tide å trekke fram rapporten «Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd – NOU 2015: 1. Der finnes det også gode analyser og forslag til tiltak.

Gunnar Berge, Hjalmar Inge Sunde, Njål Kolbeinstveit, Jostein Soland, Egil Harald Grude, Kjell Trå og Ivar Sætre, Seniortanken