9 april 1940, noen refleksjoner
9. april 1940, en skjebnedag i norsk historie som er begynt å falme, spesielt i de unges bevissthet. Likevel fortsetter krigen og den påfølgende okkupasjon å engasjere de eldre generasjoner. Der finnes fremdeles olde- og besteforeldre som ønsker å fortelle, men lytterskaren er mindre. Likevel utgis det fremdeles bøker om denne tid. Og for alvor har nye studenter funnet okkupasjonstiden og tiden etter frigjøringen som en rik tid å hente stoff fra og stille spørsmål ved. Helteeposene lever videre, men de har fått en riktigere adresse. De norske sjøfolkene som berget norsk anseelse internasjonalt, gjorde at Norge tjente penger og kunne bygge landet etter krig og okkupasjon, har fått sin rette plass i norsk historie. Det tok lang tid.
Etter 25 år med målbevisste reduksjoner av forsvarsbevilgningene, har vi et Forsvar som ikke henger sammen og på ingen måte kan løse de oppgaver som de sikkerhetspolitiske intensjonsdokumentene gir uttrykk for. Den grelle virkelighet fremgår klart av de nylig avgitte kommisjoner om forsvar og beredskap. Det vil ta lang tid å gjenopprette det som raskt ble lagt ned. Vi må håpe at vi får den nødvendige tid.
Etter frigjøringen i 1945 tok nasjonen et oppgjør med sin vilje til å sikre norsk frihet og suverenitet under slagordet «aldri mer 9. april». Nå tar vi igjen et kvantesprang hva angår norsk sikkerhet, men uten at de unge har noe forhold til krig og okkupasjon, til manglende forberedelser og konsekvensene av disse. Den store forskjellen fra tiden før 1940 er at vi nå kanskje får tid til å gjenopprette forsvaret, være med å revitalisere NATO og bygge et nordisk forsvarsmiljø sammen med Sverige og Finland.
Vi er i den unike situasjon at vi kan få til dette. Vi har råd. I alle årene fra NATOs opprinnelse, var vi importører av sikkerhet, også etter at vi selv unnlot å følge opp de krav som NATO stilte til oss. Forsvarsanlegg, flyplasser, havner og drivstofflagre er fremdeles i drift, anskaffet tilnærmet gratis gjennom NATOs infrastrukturprogram. Nå må vi bygge opp det vi trenger av det som forsvant, enten det gjelder avdelinger, materiell ammunisjon eller driftsmidler.
I en lang periode betydde slagordet” Aldri mer 9. april», noe helt spesielt. Helt til det nesten ble glemt eller de unge bare lo av de gamle som stadig kom tilbake til det samme. Dagens forskere og politiske ledere innen NATO ser med stor bekymring på den sikkerhetspolitiske situasjon. Det er krig i Ukraina og Midtøsten, og uro andre steder i verden på en måte som vi ikke har sett maken til siden utbruddet av 2. verdenskrig i 1939. Likheten mellom 1939 og 2024 er trukket frem i debatten. Faren for en storkrig i Europa kan igjen bli en grusom virkelighet. Samtidig ser vi at å holde et forsvar vedlike ved skippertak, er en dårlig politikk. Det virket ikke i 1939. Det er ingen grunn til å tro at det vil virke i dag. Vi får håpe at denne lærdommen fra 1940 henger igjen og at vi får tid til å sette vårt forsvar i stand. La oss igjen få slagordet «aldri mer 9. april» til å skinne og på denne bakgrunn «holde kruttet tørt».