Motstanden til konsekvensutredning av mulig petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten/Vesterålen/Senja, skyldes frykt og fanatisme

Innspill om konsekvensutredning i forkant av mulig åpning av områdene utenfor Lofoten og Vesterålen for petroleumsvirksomhet.

Innlegget er tidligere publisert i Bladet Vesterålen 31.8.2018.

Det er prisverdig at ordføreren i Hadsel har tatt bladet fra munnen og forsvarer konsekvensutredning.
Dette har vært en betent sak og politisk kasteball, etter at Oljedirektoratet gjennomførte seismiske undersøkelser i tidsrommet 2007 – 2009.

Faktagrunnlaget foreligger stort sett allerede, men motstanderne er livredde for å få det hele presentert i en samlet konsekvensutredning.

Motivene bak motstanden er irrasjonelle, i form av frykt for kunnskap, men også blind tro på at norsk olje -og gass virksomhet må begrenses, helst stoppes.

Det er et paradoks at det er politisk flertall for å gjennomføre en konsekvensutredning, senest bekreftet av AP-leder Støre, som holder fast ved at konsekvensutredning er programfestet og

og derved forpliktende (skulle en tro). Stortinget kan derfor vedta konsekvensutredning, om AP sammen med Høyre og FrP danner flertall, men så er det dette med Venstre “på vippen” og muligheten for at dagens regjering havarerer. Utfallet er altså svært usikkert, men alle ser at dette er et skoleeksempel på demokratisk underskudd.

Motstanden til konsekvensutredning har en klar parallell, til den tidligere motstanden mot utbygging av flere av våre store vassdrag. Konsekvensene av neddemminger ble fremstilt som naturvandalisme, men idag er nok de aller fleste av motstanderne også sjeleglade for vår vindunderlige vannkraft og i parantes bemerket: skadevirkningene av neddemming er i stor grad uteblitt.

Jeg har vært delaktig i norsk olje -og gassvirksomhet fra begynnelsen og har opplevd den fantastiske utviklingen som har skjedd, ikke minst når det gjelder å unngå utslipp i havet.
Dette er den store trusselen som motstanderne av petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten/Vesterålen/Senja, trekker fram. Men denne frykten er ubegrunnet og oppkonstruert, ettersom både boring, feltutvikling og drift er underlagt velprøvde og strenge krav til sikkerhet.
Utslipp fra dagens skipstrafikk, fiskeri og havbruk, utgjør en større risiko for livet i havet. Og oljetankere som regelmessig trafikkerer langs yttersiden, representerer trolig den mest alvorlige trusselen.

Et mer kuriøst eksempel fra fortiden er de store utslippene av olje som fant sted i Barentshavet under den 2. verdenskrigen, men ingen skade på fisk eller fauna i havet er blitt registrert i ettertid, såvidt meg bekjent.

I en nylig kronikk i Dagens Næringsliv (DN), signert Havforskningsinstituttet er konklusjonen at oljeaktivitet og fiskeri utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, ikke kan kombineres. 

Havforskningsinstituttet er ikke alltid kjent for å være like objektive i sine konklusjoner. Slik også denne gangen, ettersom en intern forsker-kommentar, som uforvarende er sluppet ut, gir uttrykk for at instituttet ikke har belegg for å påstå at fiskebestander står i fare for å bli utryddet. 

Det er viktig at det norske gasstransportsystemet i Nordsjøen og videre nordover i Norskehavet, blir knyttet sammen med gassfunn i Barentshavet. Idag er endestasjonen på Aasta Hansteen plattformen (ca 300 km vest for Bodø) og avstanden derfra til nærmeste gassfunn i Barentshavet er nær 800 km. Det er usikkert hvor mange og store gassfunn som kan bli gjort i Barentshavet. Men uten tilgang på rørtransport med tilknytning til det norske transportnettet til kontinentet og Storbritannia, er det stor sannsynlighet for at gassfunn i Barentshavet blir liggende brakk.

Ut fra de seismiske undersøkelsene som er gjort, er det tidligere identifisert mer enn 50 prospekter for mulige olje og/eller gassfunn, primært utenfor Vesterålen og Senja. Og gitt at det blir gjort funn som kan bygges ut (mest sannsynlig kanskje som undervannsinstallasjoner med rørforbindelser til land), vil grunnlaget også være lagt for å kunne forlenge dagens rørnett for gass, fra Aasta Hansteen plattformen og videre nordover og derved også et viktig skritt på veien videre til Barentshavet.

Dette er en dimensjon i den videre utviklingen av norsk sokkel som både er underkommunisert og lite forstått, sett i sammenheng med muligheten for å kunne opprettholde norsk gasseksport på et fortsatt høyt nivå. Det er derfor av avgjørende strategisk betydning at mulighetene for petroleumsfunn utenfor Lofoten/Vesterålen/Senja blir avdekket, i første omgang ved å komme igang med en lenge bebudet konsekvensutredning.

Kjell Traa

sivilingeniør