Ryddejobben er Stortingets ansvar

Om reform av kommune- og regioninndeling  (Publisert i Stavanger Afenblad 2016.11.09)

Prosessen med sammenslåing av norske kommuner er kommet et langt stykke på veg. Etter at fylkesmennene la fram sine forslag, er det nå opp til regjeringen, og til slutt Stortinget, i denne omgang, å sette en sluttstrek. Det kan langt fra hevdes at prosessen har vært knirkefri, og det kan stilles spørsmål ved om nødvendigheten av reformer i offentlig forvaltning er kommet klart fram.

Kommunereformen
Styringen av Norge kan på mange måter sammenlignes med en stor bedrift. Målet er riktignok ikke å skape profitt, men å sørge for at befolkningen får de tjenester som Stortinget gjennom lovgivning har bestemt. Det kan hende at summen av disse tjenestene er for høy (eller for lav), men det må i så fall Stortinget ordne opp i etter hvert.
Å etablere en organisasjon som kan utføre nødvendige tjenester, kan sammenlignes med en bedrift. Det overordnede målet er å produsere tjenestene på en effektiv måte, til lavest mulig kostnad. Utgifter som bekostes av staten, bør dessuten i størst mulig grad være like pr. innbygger. Lokalt kan det selvsagt etableres tilleggsmål for hvilke tjenester som skal utføres og hvordan, med lokal finansiering.

Regionreformen
Parallelt med kommunereformen er det også satt i gang en prosess med å endre fylkesinndelingen til regioner. Stortinget har bestemt at Norge fortsatt skal ha tre administrative nivå, og Stortingsmelding nr. 22 (2015-2016), “Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver”, ble lagt frem 5. april i år. Ifølge denne er målet for regionreformen  “…. å legge til rette for en positiv samfunnsutvikling i alle deler av landet, basert på regionale fortrinn, forutsetninger og prioriteringer”. Det sies klart at “… utgangspunktet for regionreformen er dagens fylkeskommuner”, og at fylkene har frist frem til 1. desember med å “fatte sine vedtak”. Prosessen som har pågått, synes utelukkende å ha vært å diskutere om to eller flere nabofylker skal slå seg sammen. Så langt er det  kun Agder- og Trøndelags-fylkene som tilsynelatende er blitt enige.
Professor Sigurd Skirbekk spør i Dag og Tid den 7. oktober om prosessen har “for få dimensjonar”, og mener debatten har kommet skeivt ut. Skirbekk mener at en endring av fylkesgrensene er et nasjonalt prosjekt, og at kun administrative og næringspolitiske premisser gir for få dimensjoner i debatten. Geografiske, språklige og kulturelle hensyn må i større grad tas med.

Statsrotet
I Aftenbladet 18. juni hadde Tom Hetland en artikkel med tittelen “Rydd opp i etat-rotet!”. Det var en høyst betimelig kommentar, som viser til den svært så uensartede oppdelingen av statlige etater. Av 31 etater som ble vist til i artikkelen, har ingen samme distriktsinndeling. Langt fra alle etater var tatt med, og det varierer fra to til 12 distriktskontor for de enkelte statsetatene. For Rogaland alene er det 12 ulike geografiske oppdelinger. Dette fremmer det motsatte av effektivitet, og illustreres godt ved at i perioden 2003 til 2013 økte bemanningen i statlige etater med 23%, til 13.900 årsverk. Etter 2013 har nåværende regjering, frem til mars i år, økt antall årsverk med ytterligere 1539.
Stortingsmelding 22 (2015-2016) tar opp spørsmålet om organisering av statlige etater, og det antydes at det vil bli tatt steg for å samordne disse. Det trengs, men hva som vil skje, er fortsatt nokså uklart. Men hva som må skje, er klart. Det statlige produktivitetsutvalget, ledet av professor Jørn Rattsø, med noen av landets ledende økonomer, leverte en glassklar utredning tidligere i år: Fortsetter vi som nå med å øke antallet offentlige ansatte, vil vi med dagens trender måtte betale over 60% skatt i 2050. Så langt har vi levd med en oljesmurt økonomi .

AS Norge – som en bedrift…
En bedrift vil normalt starte en ny organisering ovenfra, med klare mål for hva som ønskes oppnådd, og kriterier for måloppnåelse. Ingen ville først spørre hva folk “på gulvet” ønsker. Likedan må det gjøres i den offentlige administrasjon. Men mens det i en bedrift oftest er den daglige ledelsen som vil stå i spissen for å definere og gjennomføre en omorganisering, er dette ikke naturlig i det offentlige. Der skal ledelsen gjennomføre politiske beslutninger. Politiske organ kan sammenlignes med bedriftsstyrer. De skal beslutte organisasjon, overordnede mål og budsjett, men bør ikke delta i detaljert utarbeiding av forslag til ny organisering.  Til det besitter de ikke den nødvendig kompetanse. En mulig måte, er å la forskjellige ekspertgrupper lage utkast. Deretter kan Stortinget avgjøre det hele, etter at regjeringen har foretatt en prioritering.

Rydd opp!
De fleste er sikkert enige i at det endelige resultatet for regionene, bør være regioner med en naturlig geografisk inndeling, befolkningsmessig størrelse og annen relevant tilhørighet.
Når regionene er fastlagt, kan antall kommuner, og størrelsen på disse, bestemmes. Samtlige offentlige etater bør være inndelt i samsvar med den regionale inndelingen. Det kan imidlertid være hensiktsmessig at noen etater dekker flere regioner. Tom Hetland viste på en forbilledlig måte behovet for å rydde opp i dette lappeteppet. Denne ryddejobben er Stortingets ansvar.

Er ikke dette både logisk og fornuftig ?

Seniortanken

Ivar Sætre
Jostein Soland
Åsleik Rannestad
Kjell Traa
Hjalmar Sunde
Torvald Sande
Gunnar Berge
Njål Kolbeinstveit