Quo Vadis Statoil?

Kommentarer til Statoils strategi og satsing på vindkraft til havs. Publisert i Teknisk Ukeblad i oktober 2017.
Statoil er i dagens utgave ensidig avhengig av råoljepris og dollarkurs, i motsetning til flere av sine konkurrenter som også henter utbytte lenger nedover i verdikjeden for olje og gass.
For å få flere bein å stå på, bør Statoil komme med i storskala produksjon av elektrisk grunnlast (base load).

Truet av stagnasjon
Norges suverent største selskap sliter kraftig i motbakke og er truet av stagnasjon, om lav oljepris vedvarer. En medvirkende årsak til dette er selskapets ensidige satsing på oppstrøms oljevirksomhet (dvs. leting og produksjon av olje).

Går vi tilbake til rundt år 2000, var visjonen at Statoil skulle utvikles til å bli et energiselskap. 
Da Helge Lund overtok som konsernsjef i 20004, ble denne visjonen “skutt ned” og 
marsjordren var at Statoil skulle bli et rendyrket oppstrømsselskap.
I kjølvannet av dette startet jakten på stadig nye oljereserver og en stor del av disse var av det tvilsomme slaget, slik som tjæresand i Canada, skiferolje -og gass i USA. Alt dette har i ettertid krevd store avskrivninger og tap for selskapet.

Det tidligere salget av Statoils stasjonskjede til et kanadisk selskap, for blant annet å finansiere dårlige oppkjøp av reserver, er også en trist utvikling. Dette betyr at Statoil-logoen (Skandinavias sterkeste merkvare), forsvinner og blir erstattet av en intetsigende “Circle K” – logo.
Ikke nok med det: Statoil har også solgt unna eiendommer, for så å leie disse tilbake i dyre dommer, alt dette for å skaffe likvider til å dekke løpende kostnader.

Tvilsom satsing på vindkraft
Statoil har i årevis vært presset og truet av politikere og miljøorganisasjoner til å satse på fornybar energi. Etter mange år med studier og mindre engasjement innenfor sol, vind, geovarme, har det hele nå kokt ned til å satse på havvind.
Statoil har allerede satset milliardbeløp på vindkraft i Storbritannia sammen med Statkraft, blant annet i vindparken Shearingham Shoal utenfor Norfolk, som blir operert av Statkraft.
Problemet med offshore vindkraft er at strømmen blir minst tre ganger så dyr som konvensjonell kraft og uten britiske subsidier (som er en koloss på leirføtter), vil investeringene i vindkraft være ulønnsomme.
Heller satse på strømproduksjon av typen grunnlast (base load)
Behovet for elektrisk strøm er det raskest voksende energisegmentet i verden og vil i løpet av kort tid utgjøre nær 25 % av det globale energibehovet. Den stadig økende elektrifiseringen av verdens-samfunnet er også veien til et mer karbonfritt energisystem.

For norsk gasseksport som fortsatt har et perspektiv på minst 50 år, vil kombinasjon av økt elektrifisering og kravet til reduserte utslipp av klimagasser, kunne få dramatiske konsekvenser.
I dag går omlag halvparten av gassen som forbrukes innenfor EU, til ulike oppvarmingsformål, som igjen stort sett betyr elendig ressursutnyttelse og store utslipp av klimagasser.
Danmark har allerede tatt konsekvensen av dette, ved at all fossil oppvarming skal være faset ut innen 2035. Andre EU-land følger nå etter, for å nå målet om reduksjon i utslipp av klimagasser.

For Norge er strategien å kunne opprettholde så stor gasseksport som mulig, ved at gass skal erstatte kull som brensel i kraftgenerering.
Dette åpner mulighet for Statoil til å gå inn i storskala gassbasert kraftproduksjon i Europa (eventuelt i samarbeid med Statkraft), ut fra følgende resonnement:
sikre langsiktig eksport og økt verdiskaping, ved at norsk gass selges som elektrisk strøm
bringe Statoil inn på veien til å bli et robust energiselskap

Utvikling av ny norsk energiteknologi 
Veldig mange, både miljøvernere og politikere, tror at Europas behov for strøm snart vil kunne være dekket av fornybar kraft. Dette er selvsagt bare en illusjon, fordi vind, sol og bio per idag kun dekker i underkant av 15 % av totalt kraftbehov i Europa, mens resten av behovet må dekkes av konvensjonell kraft av typen grunnlast (gass, kull, vann, kjernekraft).

Det er også en illusjon å tro at vi ikke trenger kjernekraft både nå og i overskuelig framtid. Men det er behov for renere og mer effektiv kjernekraft, og dette er et område som også burde være av interesse for Statoil.

Norge har både naturgitte og teknologiske forutsetninger for å bidra i utviklingen av ny og renere kjernekraftteknologi, med utgangspunkt i grunnstoffet Thorium, som gir langt mindre farlig avfall enn konvensjonell kjernekraft og hvor avfallet heller ikke kan brukes til militære formål. Satsing på neste generasjon av kjernekraft er framtidsrettet og nødvendig, ut fra hensynet til både reduksjon i utslipp av klimagasser, samt å sikre et stadig økende behov for stabil og robust kraftproduksjon i Europa.

Statoil som landets ledende energiselskap bør gripe muligheten til å komme med i denne utviklingen, sammen med annen norsk industri og forskningsmiljø.
Denne muligheten bærer også kimen i seg til å bli et nytt stort nasjonalt prosjekt, som mange etterlyser, etter nedturen i petroleumssektoren, hvor aktivitetsnivået etter alle solemerker vil forbli vesentlig redusert i årene som kommer.

Kjell Traa, sivilingeniør

Torvald Sande, sivilingeniør

Ivar Sætre, sivilingeniør