Norsk atomenergi – fra fortid til framtid

Dette er et innlegg i debatten om bruk av kjernekraft for ny energi i Norge. Innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblads papiravis den 5.mai, i nettutgaven den 8.mai under tittelen “Akademia i Norge ser på kjernekraft, men energihovedstaden lukker øynene”

Det er duket for global kjernefysisk renessanse, basert på ny teknologi som skal gi billigere og raskere utbygging av kjernekraft, for å kunne fase ut fossil varmekraft.
   Kraftbalansen i Norge kan tyde på at det kan bli kraftunderskudd mot slutten av dette ti-året og da det er begrenset hvor mye vindkraft som kan mates inn i det norske strømnettet, har dette aktualisert muligheten for å supplere med småskala kjernekraft.
Fornyet norsk satsing på atomenergi vil står på skuldrene til banebrytende norsk nukleær forskning fra tidlig på 1950- tallet, som var verdensledende i utforskingen av sivil bruk av atomenergi.
   Våre universiteter snur seg nå raskt rundt, blant annet hos NTNU med «Team Kjerne-energi» og universitetet i Oslo, som er med i et nytt nukleært forskningssenter.
   Unntatt, universitetet i Energihovedstaden Stavanger (UiS). Og her er heller ingen lokal drahjelp, som når Aftenbladet 21. mars skriver på lederplass: «… Kjernekraft er dyrt og tidkrevende, og møter skepsis både politisk og hos folk flest».
Det er grunn til å tro at denne skepsisen også er til stede hos UiS.
Seniortanken vil oppfordre UiS til å redegjøre for sitt syn på nukleær forskning og kjernekraft, samt å begrunne hvorfor UiS (eventuelt), velger bort denne energiformen.

Stolt 70 årig norsk nukleær historie
Etter 2. verdenskrig oppsto raskt tanken om å kunne utnytte atomenergi til fredelige formål. Her var Norge blant de første, anført av den legendariske fysikeren Gunnar Randers og Jens Chr. Hauge, som var forsvarsminister i Einar Gerhardsens regjering fra 1945.
Institutt for Atomenergi (IFA), ble opprettet i 1948 under ledelse av Randers, som raskt fikk samlet de beste norske forskerne. Oppgaven var intet mindre enn å bygge en forsøksreaktor, basert på norsk utviklet teknologi, norsk utvunnet uran som brensel og tungtvann fra Norsk Hydro.

Det tok bemerkelsesverdig kun tre år å bygge forsøksreaktoren på Kjeller, som kom i drift i 1951. Senere ble virksomheten til IFA utvidet, med reaktor i Halden (1959) og ny reaktor på Kjeller (1967).

Reaktoren i Halden ble nedlagt i 2018, etter 60 års forskning på materialteknologi, sikkerhets-teknologi og testing av kjernebrensel, mens reaktoren på Kjeller, som ble brukt til forskning på reaktorfysikk, kreftmedisin osv., ble stoppet i 2019.
IFA hadde i mellomtiden (1980), endret navn til IFE (Institutt for Energiteknikk), for å kunne favne videre, blant annet å kapitalisere på teknologi som var utviklet.

Stortinget vedtok i 2018 å avvikle en mer enn 70 årig stolt norsk nukleær historie, hvor den bakenforliggende årsak mest er å forklare ut fra politisk aversjon mot kjernekraft. Og dette er holdninger som fortsatt stikker dypt, både i Norge og i deler av EU.

Enorme industrielle ringvirkninger
IFEs forskningsvirksomhet på Kjeller og i Halden har resultert i kunnskap og produkter som har gitt uante industrielle ringvirkninger av enorm verdi, som er lite allment kjent.

Et par eksempler:

Økt oljeutvinning ved vanninjeksjon tilsatt radioaktive sporelementer (såkalt tracerteknologi fra IFE), ble en gedigen suksess fra tidlig på 1980-tallet og har resultert i enorm merproduksjon, både fra norsk sokkel og internasjonalt.

Flerfaseteknologi, dvs. samtidig strømning av gass og væsker, er utviklet av IFE. Dette har dannet grunnlaget for utvikling av verdensledende norsk undervannsteknologi, både innenfor rørtransport og produksjonsanlegg på havbunnen.

Estimat antyder at merverdien som er skapt ved utnyttelse av resultatene fra norsk
atomforskning, kan dreise seg minst et par tusen milliarder kroner.

Anslått kostnad for å avvikle reaktorene på Kjeller og i Halden (20 -30 milliarder kroner), blir derfor småpenger, i forhold til gevinsten fra norsk atomforskning.

Ny giv for kjernekraft – men ikke i Energihovedstaden
Kjernefysisk renessanse, basert på teknologi som skal gi billigere og raskere utbygging, er i stor grad stimulert av det grønne skiftet, hvor mye av svaret er å kunne forsyne verden med stadig mer utslippsfri elektrisk strøm.
   Forestillingen om at dette mest skal oppnås med vind og sol er ikke gjennomførbart, ut fra erkjennelsen at det alltid må være nok stabil kapasitet i en strømforsyning. Og kjernekraft er det realistiske alternativet til fossil varmekraft.
   Kraftbalansen i Norge tyder på at vi går mot et kraftunderskudd mot slutten av dette ti-året og begrensning i hvor mye vindkraft som kan mates inn på nettet, har aktualisert muligheten for å supplere med småskala kjernekraft.
Norsk Kjernekraft AS er allerede etablert, med ambisjon om et første anlegg, innen 10 – 15 år.
   Akademia i Norge mobiliserer også – NTNU med «Team kjerne-energi», universitetene i Bergen og Tromsø melder interesse og universitetet i Oslo har gått sammen med IFE og universitetet på Ås, om et nukleært forskningssenter.
   Universitetet i Energihovedstaden Stavanger glimrer imidlertid med sitt fravær og det er oppsiktsvekkende. Ved å velge bort atomenergi på grunn av aversjon, havner UiS på sidelinjen og bidrar til å avskrive Stavanger som Energihovedstad.

Seniortanken

Kjell Tra, Ivar Sætre, Jostein Soland, Hjalmar Inge Sunde, Egil Harald Grude