Får vi en grønn boble som sprekker? 

Dette innlegget er om den planlagte energiomleggingen fra fossil til “grønn” energi.

Innlegget ble ikke antatt av Stavanger Aftenblad

Det går nå en strøm av kapital til «grønne» investeringer fra statsbudsjett, energiselskap, investeringsfond osv.
Driveren i dette har flere utfallsrom: utfasing av fossile brensler, elektrifisering, næringsomstilling osv. og overordet for alle investorer, selvsagt å tjene penger.

Elektrifisering er den største driveren
Det er internasjonal konsensus om at elektrifisering av verden er hovedveien videre, for å nå målene om utslippsreduksjon. Alle prognoser viser at denne omstillingen vil bety at verdens strømproduksjon må mer enn dobles i løpet av de neste 30 år (2050).

Den enorme satsingen på fornybar strøm fra vind og sol er basert på prognoser som viser at vind -og solkraft skal utgjøre 60-70% av global strømforsyning om 30 år, opp fra mindre enn 10% i dag.
Et eksempel på en slik global prognose, er vist i figuren nedenfor.

Denne prognosen, i likhet med mange andre, er sterkt politisk farget ut fra hva som politisk er ønsket utvikling, heller enn hva som mest sannsynlig kommer til å skje.

Statkrafts prognose over utviklingen i global kraftproduksjon (TWh), fra i dag til 2050
Kilde: Statkrafts lavutslippsscenario 2020

Kaster seg på elektrifiseringsbølgen
Flertallet av verdens oljeselskap, eller «energiselskap» (som de nå kaller seg), ser nå «skriften på veggen» og har kastet seg på elektrifiseringsbølgen, ved å investere i fornybart, særlig havvind.
Equinor har allerede investert milliardbeløp i havvind utenfor UK og i Østersjøen og har planer om å investere flere hundre milliarder kroner på nye havvindprosjekt i USA, på Doggerbank i Nordsjøen, i Polen, Korea, Japan, Brasil osv.

Grønn satsing på tvilsomt grunnlag
En kraftforsyning hvor majoriteten består av tilfeldig/variabel strøm, er ikke forenlig med økende krav til pålitelighet, etter hvert som verden blir stadig mer elektrifisert. Et nærliggende eksempel er Tyskland, hvor markedet i perioder flommer over av variabel vindkraft, som igjen skaper store forstyrrelser i strømforsyningen.
Erfaringen fra Tyskland er videre at det oppnås liten eller ingen reduksjon i utslipp av CO2, så lenge fossil kraft hele tiden må være tilgjengelig som balanse og reservekraft

Det mest realistiske, uansett hva mange hevder skal kunne løse problemet med variabel strømproduksjon (batterilagring, avansert datastyring, hydrogen som buffer osv.), er at det bør være rimelig balanse mellom variabel (ikke-regulerbar) strøm og fast/regulerbar strøm (vannkraft, varmekraft).

Dilemmaet er at dersom utslippsmålene skal nås, må fossil kraft (særlig kull), reduseres drastisk og bortfallet må erstattes med annen jevn karbonfri kraft. Realistisk sett er det bare ny kjernekraft som kan fylle dette gapet.

Grønn boble som sprekker?
Kraftproduksjon fra vind og sol vil ikke vokse «inn i himmelen», slik de fleste prognosemakere forteller markedet.
I likhet med Tyskland har Sverige også erfart ustabilitet i strømforsyningen, på grunn av overskudd på vindkraft og det er grunn til å merke seg en nylig svensk analyserapport som viser at en fremtidig robust kraftforsyning i Sverige kan bestå av ca 1/3-del vind og resten som fast/regulerbar kraft, fordelt på vannkraft og kjernekraft.

Dersom noe tilsvarende ble lagt til grunn i prognosen vist i figuren ovenfor, ville det bety at andelen vind -og solkraft i 2050 blir halvert og at andelen kjernekraft måtte mangedobles.
Både FNs klimapanel og andre, har for lengst vært tydelige på at andelen kjernekraft i den globale strømforsyningen må økes, men har så langt mest talt for døve ører.

Når «hypen» om stadig mer vind og solkraft slår sprekker (trolig innen de neste 10-20 år) og fobien mot kjernekraft avtar, vil den grønne kraftboblen sprekke, med avskrivninger og tap for dem som ikke har klart å selge seg ut i tide.

Hvor lurt er det av Equinor å satse på havvind?
Det er i dag få eller ingen motforestillinger til Equinors satsing på havvind. Inntrykket er at det nærmest er «fritt fram» for styre og administrasjon til å ekspandere så mye som mulig, med full «backing» fra norske myndigheter.
Fra Equinors synspunkt er ambisjonen å bli et bredt energiselskap, fra norske myndigheters side, å oppnå hva?
Men er det så lurt å satse hundrevis av milliarder på havvind, fra et 67% statlig eid norsk selskap, når utsiktene til avkastning er små og vil Equinor kunne omdøpes fra olje til energiselskap, selv med 7000 MW vindkraft i sin portefølje? (som er målet innen 2030).

I 2019 utgjorde fornybart 0,2% av selskapets inntekt og om vi antar at Equinor kan produsere i størrelsesorden 20 TWh/år vindkraft om 10 -15 år, blir resultatet av vindsatsingen fortsatt mindre enn smått, trolig kun noen få prosent av omsetningen.

Seniortanken

Kjell Traa, Gunnar Berge, Egil H Grude, Torvald Sande, Jostein Soland, Hjalmar I Sunde, Ivar Sætre