Fra Vestlandsfanden til Velstandsfanden?

Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad den 15.mars 2023. Det ble ikke diskutert inngående i Seniortanken, og er derfor kun signert av forfatteren (Jostein Soland).

Mímir Kristjánsson skrev den 10. mars i Aftenbladet om det kommende «Vestlandsopprøret» i Ålesund 20. ds: Steinrike lakseoppdrettere krever kutt i formuesskatten. Slik blir «Vestlandsopprøret» en håndsrekning til de store kapitaleierne i Oslo, Asker og Bærum – et «Vestkantopprør» for de med formuer som er nesten det dobbelte av Vestlandets – i hovedsak skapt på Vestlandet.

Hvordan har vi det ellers på Vestlandet nå «Vestlandsfanden» er borte? Når en symbiose av kapitalen og Staten – Velstandsfanden – får styre landet… 

Vestlandsfanden: Hvem skaffer pengene?

I 1909 mente østlendingen Nils Kjær å ha møtt Vestlandsfanden oppe på Finse stasjon. Selveste pietisten, mål- og avholdsmannen – en person fra «Det mørke Fastland». Arne Garborg hadde i 1892 stemplet sin barndoms landsdel med dette navnet, en stigmatisering som skulle vare henge ved folket her vest til langt ut på 1960-tallet.

Nettopp forankret i en pietistisk nøysommelighetskultur kunne småbrukeren, sjømannen og fiskeren ta utfordringene som kom med oljen og oppdrettsnæringen. Og «Vestlandsfandens» flid har pumpet penger inn i statskassen: Oljefondet passerer nå 14.000 milliarder kroner – 2,5 millioner til hver eneste av oss. Staten vokter denne pengebingen som «Fanden sjøl» – inflasjon, krig og energi- og klimakriser truer. Sier «Velstandsfanden». Mens tallet på fattige øker.

Velstandsfanden: Hvem bruker pengene?

Når «Velstandsfanden» bruker penger, sørger han særlig godt for seg og sine – sammen med Oslo kommune. Folket der nyter mest godt av Statens pengebruk f.eks. til såkalte nasjonale kulturbygg: Munch-muséet har kostet 2,7 mrd kroner, Deichmanske bibliotek 3,1 mrd, Den norske opera 4,28 mrd (i 2008) og Nasjonalmuséet 6,15 mrd. Vikingtidsmuséet får 3,14 mrd, og Nationaltheatret pusses opp for 4 mrd. Og Holmenkollanlegget kom på 1,8 mrd i 2011.

Til sammenligning kostet Stavangers største kulturløft – Konserthuset – i 2012 1,3 mrd med et bidrag på 250 mill fra Staten med 180 mill i momsrefusjon. Resten ble finansiert lokalt.

Ved utgangen av 2022 sendte Stavanger kommune tidenes djerveste søknad til Staten: 1.170 mrd som delfinansiering av nytt og sårt tiltrengt bygg til teater og museum fra henholdsvis 1883 og 1893 på den såkalte «Akropolishøyden» – prissatt til 3.510 mrd. Bergen søker parallelt om full dekning av kostnadene til utbygging av Grieg-kvartalet på 2.570 mrd. Begge sier at utsiktene for gjennomslag for søknadene små

«Gullkysten»: Paradokset

yndet tidligere Bergen-ordfører Herman Friele å kalle Vestkysten. Herfra pumpes i hovedsak pengene inn i verdens feiteste statskasse. «Økonomisk rapport 2022 for Stavanger-regionen» fra Næringsforeningen og Universitetet (UiS) viser at regionens bidrag til fellesskapet i 2021 var på 2.331.900 kr pr innbygger mot Oslos 1.612.300!

Velstandsfanden ruger på statskassen mens folk blir fattigere og fattigere. Litt av et paradoks! For inflasjon, krig og energi- og klimakriser truer, sier «Velstandsfanden» og håver inn på strømpenger. Mens den skjærer bevilgningene til helsevesenet til beinet: Stavanger nedslitte universitetssykehus må f.eks. spare penger på pasientbehandlingen og selge eiendom for å kunne fullfinansiere sitt byggetrinn 1. Byggetrinn 2 er helt i det blå – i mellomtiden må driften deles mellom nytt og gammelt. Hva vil det koste?

Mens vi venter på dobbeltspor på Jærbanen, ny E39 mot sør, levelige priser i Ryfast og hører at UiS har måttet løfte sparekniven, renner det mer penger enn noensinne inn i Statskassen fra vest.

Hvor er den/de som kan løse paradokset – rik og fattig på én gang – for «Velstandsfanden»? Til beste for hele landet?

Jostein Soland