Verdens energiproblem

Om behov for økt produksjon av energi i verden.

Artikkelen ble publisert i Stavanger Aftenblad 8.juli 2019 under tittelen “Energi-dilemmaet vi ikke kommer forbi”.

Verdens energiproduksjon økte i 2018; det samme gjorde utslippet av CO₂ . Denne sammenhengen er på kollisjonskurs med Paris-avtalen.

Verdens behov for mer energi er overveldende

Økningen er stor både i Kina, USA og India. Det er likevel utviklingsland som har det største behovet for vekst. De økonomiske kreftene i de utviklede land er vanskelige å stoppe, og de menneskelige behovene i utviklingslandene kan ikke ignoreres. 

Vi kommer ikke utenom å øke verdens produksjon av energi.

Ambisjoner og dilemmaer

Det er et utbredt ønske om å redusere utslippet av CO₂ . FN viser til at ambisjonen om utslippsreduksjon ikke kan oppnås uten økt utbygging ut kjernekraft. Land som Japan, Frankrike og Tyskland går motsatt vei. I Norge har det skjedd en gryende forståelse for at CO₂ –problemet internasjonalt, bare kan løses ved utbygging av kjernekraft. Det er også en gryende forståelse for at vind og sol bare kan løse deler av en CO₂ –fri energiproduksjon. 

Vind- og solkraft har noen avgjørende problemer

Produksjonen av energi fra vind og sol er uregelmessig. Når vinden ikke blåser og sola ikke skinner produseres ingen energi. Det er derfor en utillatelig bløff at ”en gitt vindpark leverer energi til et gitt antall husholdninger”. Problemet er at vindturbinen produserer energi i 30 % av tiden. Det er ingen husholdning som vil abonnere på energi som uteblir i 70 % av tiden. I Norge er ikke dette noe problem fordi vi har overflod av vannkraft. Derfor kan vannkrafta uten problemer forsyne husholdningene med den nødvendige balansekraften (eller utjevningskraften). Produsentene av vindkraft får denne balansekraften gratis!

Det er politisk bestemt

Det er også bestemt at vind- og solkraft skattlegges forskjellig. Inntektsskatten for vannkraft er 50 %, og for vindkraft 20 %. Avskrivningsregler og kapitalskatt er også dramatisk forskjellig. Dette gjør at oppgradering av vannkraft – som er nasjonal-økonomisk lønnsom – taper i konkurransen mot vindkraft. I Sverige har politikerne  snudd dette på hodet.

Tyskland har prøvd

Tyskland har satset massivt på subsidiering  av vind- og solkraft. De har bygd 30 000 vindturbiner som i 2017 produserte 16 % av behovet for elektrisitet, Men det resulterte i en reduksjon av CO₂ –utslippet på kun 0,5 %. Samtidig har kraftprisen til husholdningene steget med 200 % de siste årene. Samtidig er markedet i ”uorden” (for ikke å si i kaos). 

Flere tyske medier har dokumentert at satsingen på ”Energiewende” (satsingen på grønn energi) er fullstendig mislykket. Samtidig står de overfor det faktum at vindturbinene trenger fornyelse og oppgradering. Spørsmålet er om det skal skje med de samme subsidiene?

Danmark er i nesten samme situasjon

Antall vindturbiner i Danmark er ikke like stort som i Tyskland. De klarer seg bedre pga. kraftkabler til Norge. Likevel har også de opplevd en tredobling av energiprisen til husholdningene. 

Nå vil Danmarks nye statsminister Mette Frederiksen redusere utslippet av CO₂  med 70 %. Det er to muligheter for å oppnå dette. Den ene er å bygge ut kjernekraft (som tar lang tid), den andre er å bygge flere kabler til Norge. Men for at Norge skal kunne levere balansekraft til Danmark med det nødvendige volumet, kan det bare gå på bekostning av vår egen leveringssikkerhet (magasinfyllingen i våre vannkraftverk er også uregelmessig).

Dilemmaene med energiforsyningen er internasjonale

Det er bare Island (med en overflod av energi fra varme kilder og vannkraft), og Norge (hvor vannkraften dekker 68 % av vår energibehov). Alle andre nasjoner har uløselige dilemmaer. 

Verdens energiforsyning kan bare bestå av en viss prosentdel av vind- og solkraft. Dette fordi de begge er uregelmessige. Både husholdningene og næringslivet er avhengige av regulerbar energi. 

Den videre utvikling av energiforsyningen må legge tekniske fakta og markedets behov til grunn.

Seniortanken

Torvald Sande, Egil Harald Grude, Hjalmar Inge Sunde, Gunnar Berge, Kjell Traa, Ivar Sætre, Jostein Soland