Urealistisk energiomstilling i Longyearbyen

Kjell Traa – sivilingeniør

I siste nr. av Teknisk Ukeblad står det at daglig leder av Store Norske Energi AS i Longyearbyen, er kåret til årets kraftkvinne. Bakgrunnen er energiomstillingen som nå pågår, fra fossile energiløsninger, til et hybrid fornybart energisystem, som skal dekke det fremtidige behovet for elektrisk energi og varme i Longyearbyen.
Ifølge energiomstillingsplanen for Longyearbyen (2023 – 2030), skal det fornybare energisystemet i hovedsak bestå av vindturbiner, solceller, geotermisk varme, batterier og med strømgeneratorer drevet av diesel eller ammoniakk, som reserveløsning.Omstillingsplanen er bestilt av det tidligere Olje -og energidepartementet og er basert på en ambisjon om at Longyearbyen skal bli et «utstillingsvindu» for et grønt skifte.
Først: Fra kull til diesel
Det tidligere kullfyrte energiverket, som leverte kraft og fjernvarme i Longyearbyen, ble permanent nedstengt i oktober 2023. Energiforsyningen skjer nå ved bruk av dieselolje til drift av strømaggregater og fyrkjeler som leverer fjernvarme. Dette er ment som midlertidige løsninger, mens fornybare energiløsninger blir videre utredet, testet og deretter tenkt implementert. Nåværende dieselfyrte kraft/varme anlegg, skal ifølge omstillingsplanen fungere som beredskap og reserve, eventuelt (blant mange alternativer), at brenselceller kan erstatte dieselaggregater og at elektrokjeler erstatter fyrkjeler.Dernest: Høytflyvende om fornybart Planen for energiomstilling i Longyearbyen er preget av skrivebordsteori og lite realisme.
Longyearbyen trenger, mer enn noe annet sted, en enkel og robust energiforsyning, mens det som Energidepartementet har «bestilt», er det stikk motsatte. Nemlig en blanding av fornybar-løsninger, som i praksis verken er realistisk eller gjennomførbart.
Som eksempel: en fornybar kraftforsyning basert på vind og sol leverer kun en variabel mengde elektrisk energi (kWh’er), men for å få en kraftforsyning basert på vekselstrøm til å fungere, trengs hele tiden regulerbar effekt, for å kunne opprettholde stabil frekvens og spenning. Å basere stabiliteten i strømnettet kun på batteristøtte, som energiplanen legger opp til, vil være å spille «russisk rulett» med kraftforsyningen i Longyearbyen. Den opplagte løsningen er derfor at det alltid må være synkront roterende strømaggregat i drift, på hel eller dellast. Og i praksis betyr det at tilnærmet dobbel produksjonskapasitet alltid må være tilgjengelig, noe som selvsagt vil slå ugunstig ut på strømregningen til innbyggerne.
Store Norske Energi føler nok på en forpliktelse til å levere på det som Energi-departementet har bestilt som energiløsninger, men det vil fort også kunne ende med at dagens midlertidige dieselbaserte kraft/varme-løsning vil bli permanent.
Som igjen betyr at målet om utslippsreduksjon, kun delvis kan oppnås.
Endelig: Kjernekraft?
Jeg skrev for 7 år siden et innlegg i Svalbardposten, hvor jeg argumenterte for at småskala kjernekraft burde utredes som kraft/varme-løsning for Longyearbyen. Siden den gang har teknologien for småskala kjernekraft utviklet seg raskt og er aktuell i andre arktiske regioner, bl. a. i Canada og Alaska. En rasjonell revurdering av hva som må til for at Longyearbyen både skal få en robust energiforsyning og nullutslipp, gir som svar: Kjernekraft.
Det enkleste blir å velge en småskala vannkjølt reaktor og uranbasert brensel, som leverer damp til en konvensjonell kraftturbin og fjernvarme (tilsvarende som det gamle energiverket i Longyearbyen). Slike små kompakt anlegg, med ytelse (i dette tilfellet), på 30 – 40 MW, vil trolig kunne leveres nøkkelferdige, innenfor en tidshorisont på rundt 10 år. Valg av kjernekraft som den endelige energiløsningen, vil på sikt bli både billigst og best for Longyearbyen. Og som uvurderlig ekstra bonus: at den storslåtte naturen på Svalbard kan bli spart for minst mulig fysiske inngrep.