Klar tale for kjernekraft

Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad den 14/15 januar 2024

       Klimatoppmøtet (COP 28) i Dubai, som ble avsluttet 12. desember, markerte et vendepunkt for utbygging av ny kjernekraft. Sluttdokumentet fastslår i klartekst at fornybar energi, herunder kjernekraft, bør tredobles innen 2030, samtidig som energieffektiviteten må dobles.
I likhet med erklæringer fra tidligere klimatoppmøter er nok dette en umulig oppgave på så kort sikt. Men strekker vi tidslinjen fram mot 2050, som er den store milepælen i klima-politikken, er det ingen umulighet å forestille seg mangedoblet økning både innenfor kjernekraft og energisparing.  

Stikker hodet i sanden
       Under klimatoppmøtet ble det inngått en separat avtale mellom 24 land, om å tredoble kjernefysisk kapasitet innen 2050, blant disse fra Europa: Sverige, Finland,
Frankrike, Nederland, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria og
Storbritannia.
      Tyskland, Danmark og Norge, unnlot å slutte seg til avtalen. For Tyskland er kjernekraft
– enn så lenge – bannlyst. Og i Norge, mener dagens regjering at kjernekraft er uaktuelt på denne siden av 2050.
       Den offisielle norske holdningen til kjernekraft står i grell kontrast til norsk politikk, fra 1950-tallet og langt inn på 1960-tallet. Da var Norge regnet som en stormakt innenfor sivil atomkraft. Den første norske atomreaktoren sto klar til drift alt i 1951, bygd av norske ingeniører og fysikere.
       Argumentene i dag om at vi ikke har kunnskap om kjernekraft, at det tar for lang tid å bygge, koster mye osv., er – historisk sett – ren desinformasjon.

Problemene tårner seg opp for vind og sol
       Dagens energipolitikk både i Europa og i Norge, er basert på at behovet for økt elektrisk energi, i hovedsak skal dekkes av vind og sol. Men variabel strøm fra vind og sol er avhengig av å bli matet inn på strømnett, sammen med regulerbar produksjon fra vannkraft og varmekraft (fossil og nukleær), slik at leveransen av elektrisk energi blir jevn og stabil.
       I Norge blir den variable vindkraftproduksjonen fortsatt tatt godt hånd om av vann-kraften, men det nærmer seg «metning», ettersom nær 25% av norsk vannkraft ikke er regulerbar (elvekraft).
I Europa derimot, med økende andel variabel strøm, stiger kostnadene til balanse -og reservekraft raskt. Og når denne ekstra produksjonskapasiteten i hovedsak er fossil basert og i tillegg mest går på redusert kapasitet, øker kostnadene ytterligere, samtidig som utslippene av CO2 knapt går ned.
      Denne utviklingen i den elektriske kraftforsyningen er langt fra bærekraftig, når en legger til grunn kriteriet «Energy Return On Investment» (EROI), som er forholdet mellom energi produsert og energi brukt, i løpet av livslengden til et energiverk.
     EROI både for vind eller solkraft faller under terskelverdien for økonomisk bærekraft i et moderne samfunn. Konsekvensen av storskala satsing på kraftproduksjon fra vind og sol, vil derfor kunne bety redusert økonomisk vekst og svekkelse av viktige samfunnsgoder.

Kjernekraft er oppskriften på et realistisk grønt skifte
      Europa var på god vei til å redusere utslippet av klimagasser allerede for mer enn 50 år siden, ved storskala utbygging av kjernekraft i Sverige og Frankrike, som resulterte i «verdensrekord» i de-karbonisering over en 20 års periode.
      Etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 kom kjernekraft i sterk miskreditt og utbyggingen av ny kjernekraft stoppet opp. Og miskreditten ble ytterligere forsterket etter tsunamien som traff det japanske kjernekraftverket i Fukushima i 2011. Dette førte umiddelbart til at Tyskland haste-vedtok en plan om full nedstengning av all kjernekraft, som ble fullført i 2023, da den siste reaktoren ble nedstengt.
     Interessen for bygging av kjernekraft i Europa (bortsett fra Tyskland), har i løpet av det siste året kommet tilbake for fullt, drevet fram av behovet for ny stabil kraft, herunder også for å kunne fase ut fossil balansekraft, som vind -og solkraft er avhengige av.
Den svenske regjeringen går nå inn for at det skal bygges ny kjernekraft i Sverige, for første gang på 40 år. Frankrike, som allerede dekker nær 70 % av sitt kraftbehov med kjernekraft, jobber med å fornye sine anlegg.
    Et viktig drivende tiltak er også at EU gjennom taksonomiforordningen (klassifiserings-system for bærekraftig økonomisk aktivitet), har godkjent at investeringer i kjernekraft blir å regne som bærekraftige.
Det er derfor grunn til optimisme om et nytt og realistisk grønt skifte, hvor kjernekraft vil bli bærebjelken både i Europas og verdens kraftforsyning.
    Dette er absolutt ingen utopi, verken hva angår gjennomføring eller tilgang på kapital.
En svensk energiforsker har uttalt, at om verden klarte å bygge ut kjernekraft like raskt som Sverige gjorde på 1970/80-tallet, så ville global kraftforsyning kunne bli fossilfri innen 2040.
Så raskt vil det ikke gå, men med kniven på strupen, er det utrolig hva menneskeheten har klart å utrette, i løpet av kort tid.

Kjell Traa, Gunnar Berge, Egil H. Grude, Jostein Soland, Hjalmar I. Sunde, Ivar Sætre