Veikart på tvilsomme premisser

Dette innlegget kommenterer det såkalte veikartet for å gjennomføre Paris-avtalen, fra det internasjonale energibyrået (IEA), og ble publisert i Stavanger Aftenblad den 12.juni 2021, med tittelen “Veikart til 2050 er basert på tvilsomme prinsipper”

ENERGI: Det internasjonale energibyrået (IEA), har lansert et veikart for hvordan utslipp av CO2 kan reduseres, slik at global oppvarming ikke skal bli høyere enn 1,5 grader.
Mange norske politikere tolker den radikale oppskriften til IEA altfor bokstavelig, roper «ulv» og krever drastiske tiltak, som å stoppe all leting etter olje og gass på norsk sokkel.
Det er viktig å merke seg at IEA presiserer at dette veikartet er ikke den eneste veien til målet om nullutslipp, og inviterer derved også til å reflektere kritisk over flere av premissene. 

Global elektrifisering er bærebjelken i veikartet
IEA legger til grunn at elektrisk strøm skal utgjøre omtrent halvparten av verdens energibehov i 2050, hvorav nær 70% av den globale strømmiksen skal bestå av vind og solkraft, mens resten av behovet dekkes av vannkraft, kjernekraft, hydrogen etc., som vist i figuren nedenfor.
 

Sammensetning av historisk og fremtidig global strømproduksjon ifølge IEAs veikart
Kilde: IEA rapport «Net Zero by 2050 – A Roadmap for the Global Energy Sector (fig. 3.10) 

Det er alminnelig konsensus om at andelen elektrisk strøm i verdens energiforsyning må opp på det nivået som IEA foreskriver, men å tro at majoriteten av strømforsyningen skal bestå av vind og solkraft, er mest ønsketenkning ut fra en ideell modellverden.

Vind og sol leverer ikke kvalitetsstrøm
Variabel strøm fra vind og sol er kritisk avhengig av å bli matet inn i et strømnett, hvor tilstrekkelig grunnlast og balansekraft alltid er tilgjengelig, for å kunne levere jevn kvalitetsstrøm, innenfor strenge krav til frekvens og spenning.

Her i Norge er dette ikke noe problem, hvor vi i overskuelig framtid vil ha nok vannkraft til å jevne ut svingningene fra variabel strømproduksjon. Andre land, som Tyskland, med stor andel fornybar strøm fra vind og sol i sin strømmiks, har allerede hatt problemer med ustabile kraftnett. Og i Sverige er det økende bekymring for svikt i strømforsyningen, som følge av bortfall av kapasitet, dersom den vedtatte nedstengingen av kjernekraft blir effektuert.

Vi må ikke gamble med strømsikkerheten
IEA har ingen oppskrift på hvordan stabile leveranser skal kunne opprettholdes i en strømforsyning med høy andel av variabel strøm fra vind og sol. Det blir vist til studer som er gjort av ulike muligheter, som kombinasjon av batterier og avansert kraftelektronikk, bruk av synkronmotorer, datastyring, osv. Alt dette er teknologi som i stor grad er uprøvd og IEAs forslag til løsninger er derfor mest vyer og skrivebordsteori.

Den beste og mest sikre løsningen, vil være en strømforsyning hvor det er rimelig balanse mellom fast/regulerbar og variabel strømproduksjon. Derved oppnås også at samlet installert kapasitet utnyttes best mulig, som igjen betyr lavere strømpris.

Dilemmaet er, når andelen variabel strøm må begrenses av driftsmessige hensyn (f. eks. maks 40%), er konsekvensen, i forhold til IEAs vekstprognose (se figuren ovenfor), at enten må dagens fossile kraft faktisk økes (med eller uten CO2-rensing), eller at utbyggingen av ny kjernekraft mangedobles.

Bare kjernekraft kan gi «netto-null» utslipp
Kjernekraft bidrar i dag med 10% av globalt strømbehov og IEA har i sin prognose allerede lagt til grunn at kapasiteten dobles fram mot 2050. Men dette vil langt fra være nok, om IEAs «netto-null» ambisjon, skal kunne oppnås. 

Problemet er at kjernekraft fortsatt er kontroversielt i mange land og det er lite trolig at vi på kort sikt vil se større vekst enn det som IEA har forutsatt.
Konsekvensen av kjernekraftmotstanden blir i første rekke derfor, at målet om nullutslipp i 2050, ikke kan nås. 

Seniortanken

Kjell Traa, Gunnar Berge, Torvald Sande, Hjalmar I. Sunde, Ivar Sætre