HVA KOSTET KRIGEN NORGE?
Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad den 9.oktober 2019.
Myter og følelser.
Neste år kan vi feire at det 75 år siden frigjøringen. Fremdeles vekker ulike sider av okkupasjonshistorien oppmerksomhet og sterke følelser. Fremdeles eksisterer myter som ikke holder vann. Ikke all okkupasjonshistorie er etterrettelig. Selv 60-70 år synes for kort til å fortelle alle aspekter av historien. Følelser spiller fremdeles en ikke ubetydelig rolle.
Da statsminister Gerhardsen kort tid etter frigjøringen hevdet at: Norge var fattig og ribbet. Det var som å begynne på bar bakke. Ja, verre enn det. Store deler av landet lå i ruiner og måtte ryddes før man kunne ta til å bygge, så vakte det ikke store motforestillinger. Han kunne støtte seg til tall fra fremtredene fagfolk som Odd Aukrust og Jakob Bjerve som hevdet at krigen kostet Norge 17,5 milliarder 1945 kroner. Selv om deres beregninger allerede på 50-tallet ble tilbakevist, har hovedkonklusjonene vært med oss til i dag.
Nyere forskning
Nyere forskning om hva krigen kostet Norge har avdekket et helt annet bilde. Faktisk var Norges Brutto Nasjonalprodukt (BNP) og industriproduksjonen større i 1946 enn i 1939.
En kapitalreserve på ca 2,5 milliarder kroner som Londonregjeringen hadde bygget opp, vesentlig gjennom Nortraship, var ikke tatt med. For de krigsforliste skipene ble det utbetalt assuransepenger, anslått til 1,4 milliarder 1943 kroner. I tillegg var verdien av de tyske anleggene satt altfor lavt. Gjenreisingen kom ikke til å koste 5 milliarder kroner, men 1,5 milliarder (Finansministeren Gunnar Jahn anslo i 1945 gjenreisningskostnadene til mellom 8 og 9 milliarder kroner). Senere viste det seg at kapitalslitet var overvurdert, og industriproduksjonen og konsumet undervurdert. Den tyske militære strukturen var heller ikke tatt med på plussiden. Den var gigantisk. Det er aldri bygget så mye på så kort tid i Norge. Den hadde en rekke komponenter som var av uvurderlig betydning for å komme raskt på fote igjen i etterkrigstidens Norge. Vi nevner bl. a. helårsvei Halden – Lakselv, Sørlandsbanen og Nordlandsbanen, et betydelig utvidet telenett, 20 nye og full oppgradering av gamle flyplasser samt nybygde kraftverk og fabrikker, herunder fileterings- og fryserianlegg. Et betydelig våpenarsenal og en intakt Atlanterhavsvoll, ga myndighetene en visshet på at vi hadde en infrastruktur til forsvar av Norge, noe som kanskje dempet engstelsen for at vi skulle opplevde samme skjebne som østeuropeiske makter og Finnland etter krigen.
Når kommer hele okkupasjonshistorien?
Det at det tradisjonelle bildet om kostnadene ved okkupasjonen fikk stå sterkt så lenge, har nok mange grunner. Først langt ut på 2000-tallet fikk vi større innsikt i disse spørsmål. Et gjennombrudd for forståelsen av spørsmålet ble levert av flere forfattere i Historisk Tidsskrift 3/2018. Her sier professor Hans Otto Frøland at etter krigen skygget en patriotisk minnekultur lenge for slike spørsmål. Tradisjonelt regnet vi bare med ulempene ved den uhemmede trykking av nye sedler i Norges bank for å finansiere utbyggingen. Vi tok ikke med alt det som Tyskland sendte oss fra 1942 etter at tyskerne selv ble redd for hyperinflasjon i Norge. I etter tid er dette vanskelig å fastsette, men det er et betydelig beløp som vi ikke liker å tenke på, ikke minst fordi det medførte en betydelig tilføring av krigsfanger og tvangsarbeidere som spesielt mot slutten av krigen ble behandlet på umenneskelige måter. Arbeidsløsheten fra 30-tallet forsvant da tyskerne okkuperte Norge. De betalte gode lønninger og mange en bonde, kommune og familie ellers fikk bukt med uhåndterlige lån. Stavanger kommune maktet å betale ned to tredjedeler av sin gjeld.
Neste år feirer vi 75 års dagen for frigjøringen. Kanskje tiden da er inne til å fortelle hele okkupasjonshistorien.
Seniortanken
Hjalmar Inge Sunde, Gunnar Berge, Egil H. Grude, Njål Kolbeinstveit, Torvald Sande, Jostein Soland, Ivar Sætre og Kjell Traa