Fornybar-rapport med tvilsomme spådommer
Om verdens fremtidige energiforsyning.
Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad 5.mai 2020.
Aftenbladet melder over en helside 22. april, om de fantastiske mulighetene som satsing på fornybar energi innebærer.
Bakgrunnen er en nylig rapport for 2020, utgitt av IRENA (International Renewable Energy Agency). Denne rapporten føyer seg inn i rekken av mange tilsvarende rapporter, som alle er preget av tvilsomme spådommer.
Denne kommentaren er begrenset til noen sentrale punkter knyttet til fremtidig strømforsyning:
Behovet for stabil strømforsyning er undervurdert
IRENA har som prognose at om mindre enn 30 år (2050), vil verdens strømforsyning måtte dobles og vil bestå av mer enn 60% variabel strøm fra vind og sol, opp fra rundt 7-8% idag.
Det er få eller ingen holdepunkter for at det vil være mulig å drifte en kraftforsyning med over 60% variabel strøm i kraftmiksen. Et nærliggende eksempel er Tyskland, som med sin massive utbygging av vind og solkraft, har erfart flere alvorlige strømutfall, som følge av ubalanse mellom den variable strømproduksjonen og den regulerbare balansekraften.
I rapporten er det vist til modellsimuleringer som skal bevise at fluktuasjonene i strømproduksjonen fra vind og solkraft kan mestres, ved storstilt utbygging av nye overføringslinjer, avansert datastyring av tilbud/etterspørsel, osv. Noe av dette er kanskje mulig å oppnå innenfor et avgrenset høyteknologisk landområde, men å tro at dette er noe som er gjennomførbart globalt (herunder også i utviklingsland), i løpet av noen ti-år, er lite troverdig.
Urealistisk prognose om batterilagring av strøm
Batterilagring av strøm er et av hovedelementene i IRENAs analyse, for å kunne jevne ut variasjoner i strømproduksjonen. Ifølge rapporten er det i verden idag en samlet lagringskapasitet på 30 GWh og den største enkeltstående batteripakken (som befinner seg i Australia), kan etter nylig utvidelse lagre nær 200 MWh.
Dette er imidlertid kun en mikroskopisk del av det som trengs, ettersom IRENA forestiller seg at det i 2050 vil bli behov for stasjonær batterilagringskapasitet på 9000 GWh, altså 450 ganger mer enn dagens kapasitet. Ikke nok med det: Batteriene i verdens el.bil-park er også tenkt utnyttet, fra dagens
200 Gwh til antatt rundt 14000 GWh i 2050.
Samlet sett må denne prognosen anses som svært lite sannsynlig
Kommer ikke utenom ny kjernekraft
Det er samstemt enighet om at storstilt elektrifisering av verden er det viktigste tiltaket for å nå målene om utslippsreduksjon. Den rådende politisk korrekte oppskriften på hvordan dette skal oppnås er å satse på størst mulig utbygging av vind og solkraft, samt at nåværende fossil kraft (særlig kullkraft), gradvis avvikles. Resultatet av dette, med stor ubalanse mellom variabel og fast/regulerbar strømproduksjon, vil kunne bli en strømforsyning som balanserer på en “knivsegg”, prisgitt at alle tiltak for å mestre fluktuasjoner fungerer perfekt.
I virkelighetens verden er det imidlertid sjelden at noe fungerer perfekt. En hovedbetingelse for å nå målet om global elektrifisering, må være at strømforsyningen blir så robust som mulig, som igjen betyr rimelig balanse mellom variabel og fast/regulerbar kraft. Hvor denne balansen befinner seg vil nok variere, men den variable delen bør trolig begrenses til maks. 30-40%.
Derved oppstår et stort gap i behovet for ny fast/regulerbar kraft. Gitt at dette gapet bør fylles med karbonfri strøm, kommer vi ikke ikke utenom at det globalt må satses på storstilt utbygging av ny kjernekraft. Dette er også på linje med hva FNs klimapanel har gitt klart uttrykk for.
SENIORTANKEN
Kjell Traa, Gunnar Berge, Jostein Soland, Torvald Sande, Hjalmar I. Sunde, Ivar Sætre