Det nye Forsvaret

Dette leserinnlegget ble publisert på nettsiden til Stavanger Aftenblad den 15.november 2024

Det har allerede rent mye vann i havet siden Trygve Hegnar spurte om Forsvaret har verktøy, bakgrunn og kunnskaper til å foreta de enorme innkjøpene av nytt materiell?

Han ble ganske snart beroliget av forsvarssjefen og forsvarsstabens stabssjef. Dette skulle de klare. Forsvarets egen optimisme fikk et grunnskudd av Riksrevisjonen med betegnelsen sterkt kritikkverdig. 

At utfordringene er formidable, vet vi. De neste 12 årene vil Forsvaret få bevilgninger på 1 635 mrd. kroner, mer enn 611 mrd. i dag. Mye skal gå til nytt materiell, blant annet nye ubåter, nye fregatter, nye maritime helikoptre, nytt luftvern og et par nye brigader til Hæren. For første gang i nyere tid skal det utvikles et forsvar av Norge som ikke er summen av hva forsvarsgrenene ønsker seg, men som er det beste når Land-, Sjø- og Luftforsvar skal operere sammen som et hele. 

Utfordringen i dag er todelt. Forsvarsinvesteringene må håndteres betydelig bedre. Samtidig må Forsvaret finne frem til den beste sammensetning av forsvarsgrenene, gitt den strategiske situasjon. Her støter Forsvaret raskt på flere problemer med rot i den nære fortid. Det forsvaret vi har i dag, er i ubalanse og Totalforsvaret forsvant. Et betydelig sjikt av norske offiserer fikk sin bakgrunn fra utfordrende tjeneste i utlandet, viktig i seg selv. Det ble en overgang å måtte tenke nytt, på forsvaret av Norge i Norge. Forsvarets Overkommando forsvant. Forsvarssjefen ble integrert i departementet. Generalinspektørene for forsvarsgrenene ble sjefer og flyttet ut fra Oslo av distriktspolitiske grunner. 

Med integrert strategisk ledelse og reduserte budsjetter, mistet Forsvaret sin evne til å tenke og planlegge strategisk, som en generalstab. De som varslet katastrofe, fikk rett. Riksrevisjonens rapport er avslørende. Det sies at noen tiltak er gjort, men Forsvarssjefens plass er fremdeles i departementet.

Utsiktene til at Forsvaret mestrer omstillingen og klarer å skape det beste Forsvaret med de midler som Stortinget har vedtatt, er mildest talt usikre. Langtidsplanen fram til 2036 forutsetter 9200 flere ansatte og vernepliktige samt 13700 reservister.  Investeringsandelen blir historisk høy, opp mot 50 prosent. Vi har tidligere erfaring av at ca. 30 prosent er det som vi kan makte på investeringssiden, gitt driften av det vi har og det vi får. Sannsynligvis bommes det her. Det kan ha ødeleggende konsekvenser.

Pågående kriger gir nåtidens svar på hva som vil prege planleggingen av vårt nye forsvar.  Alle svarene har vi ikke alltid når nye anskaffelser må bestilles. I begynnelsen vet vi nok hva som skal til. Deretter blir det mer usikkert. Personellsituasjonen i Forsvaret i dag er beskrevet som krevende. Perspektivmeldingen viser at mangel på arbeidskraft vil være begrensende for hva Norge kan få til. Avsidesliggende tjenestesteder gir problemer for to-inntekts familiene. Alle de nye som kommer, må inntil videre utdannes av et allerede presset befalskorps med lav aldersgrense som i økende grad blir etterspurt sivilt. 

Samtidig ligger det mange muligheter, men også vanskeligheter i å samordne forsvaret i Norge, Finland og Sverige etter at de to sistnevnte ble medlemmer i NATO. Viktige spørsmål skal avklares hvor doktriner, anskaffelser og ansvar er ulikt, noe som også kan forårsake institusjonell motstand.

Skal vårt største forsvarsløft siden 1970-tallet gå bra, må det være en klar ledelse. Et skritt på veien ble tatt av Forsvarsministeren i 2023. Det må følges opp slik at Forsvarssjefen har de fullmakter til å håndtere situasjonen selv om hans organisasjon etter vår mening ikke er akslet for jobben i dag. Samarbeidet med den unike institusjonen Forsvarets Forskningsinstitutt må være avklart og knirkefritt Det kan gi en norsk modell av en slags generalstab som kan håndtere utfordringene. Fremdriften skal årlig rapporteres til Stortinget. 

Vårt håp er at forsvarssjefens optimisme viser seg berettiget. Vi håper det går bra.

Hjalmar I. Sunde, Egil Harald Grude, Gunnar Berge, Ivar Sætre, Jostein Soland, Kjell Traa og Njål Kolbeinstveit